Oversjøisk ekspansjon

Den europeiske ekspansjonen pågikk mellom 1500 og 1800-tallet.  Flere land som før ikke var kjente for europeere ble nå oppdaget. De fleste landene hadde allerede menneskelige bosetninger hvor europeerne drev med handel, tok over landområder og fremmet sin egen kultur og religion. Grunnen til de første oversjøiske reisene var å finne flere verdier som gull, sølv, silke og krydder. Et av målene til Europeerne var å finne sjøveien til Asia. Dette gjorde portugiseren Vasco da Gama helt i slutten av 1400-tallet. Sjøveien rundt kapp det gode håp la grunnlaget for mye handel med andre verdensdeler senere.

Denne globale ekspansjonen førte til kontakt og handel med kysten av Afrika, India, Kina og både nord og sør Amerika. Dette la grunnlaget for den globale handelen og de europeiske koloniene med kontakten mellom den gamle og den nye verden. Den gamle verden var Europa, Afrika og Asia, mens den nye verden var Amerika og Australia. Matvarer ble byttet, solgt og transportert til landområder de ikke hadde vært før. Mennesker flyttet til nye landområder, slavehandel pågikk i stor grad og dyr ble solgt og transportert til verdensdeler de ikke hadde vært før. Den europeiske ekspansjon spredte også sykdom som gjerne har ført til døden av hele folkeslag og spredning av kristendommen til resten av verden.

Ikke lenge etter Christopher Columbus kom til Sør-Amerika reiste spanjolene sørover for å prøve å finne verdier som gull og sølv. I starten drev spanjolene med plyndring av de innfødte hvor de stjal alt de kom over av verdi. Det var conquistadorene og deres soldater som drev med dette ettersom de hadde laget en avtale med den spanske kongen om å skatte for det de godene de fikk. Conquistador er en samlebetegnelse for utforskere, soldater og eventyrere.

Det spanske kongedømmet ville etter hvert ta over mer makt i det nye området som ble styrt av gruvedrifts eiere. Gruvedriften vokste frem etter conquistadorene hadde plyndret det som var av verdier i området. De innfødte ble da brukt til slavearbeid i gruvene. Det spanske kongedømmet sendte embetsmenn og prester til den nye verden for å få kontroll over landområdene. Prestene som ankom Sør-Amerika sendte beskjed tilbake til Spania om de grusomme konsekvensene for menneskene som bodde i landet måtte leve med. De prøvde å samle de innfødte i byer og gi dem arbeid, men dette fikk ikke særlig stor uttelling på grunn av motstand fra slave og gruvedrivere.

Mot slutten av 1500-tallet hadde spanjolene hentet opp de mest tilgjengelige ressursene av gull og sølv. De skiftet da hovedfokuset over til jordbruket. Ettersom en stor del av de innfødte hadde omkommet på grunn av folkemord og sykdommer som europeerne tok med seg var det enkelt å ta kontroll. De innfødte som fortsatt drev med jordbruk var enkle å bli kvitt for spanjolene og på grunn av en mindre folkemengde var det store områder med dyrkbar jord tilgjengelig.

Den største delen av jordbruket ble brukt til kvegdrift. Kjøttet fra dyrene ble brukt til mat i koloniene og skinnet ble solgt til Europa. Sukkerproduksjon begynte også å vokse frem med jordbruket. Spanjolene hadde tidligere prøvd å dyrke sukkerplanter i Spania med liten suksess. I Sør-Amerika derimot var det gode forhold til sukkerplanten og etter hvert ble sukkerplanten en av de store eksportvarene til Europa.